fredag 23. oktober 2009

mann i stiv dress på Sundre Torg …!

Full av fordommar, jadå. Full av herlege fordommar som vart bekrefta i formiddag, midt på Sundre Torg på Ål. Mann i stiv dress og flott frakk og flagrande skjerf kom viktig og korrekt ut frå Tingstugu (rådhuset), strena over vegen og bort til bilen sin. Eg rygga meg inn ein sideveg for å vente på ledig parkeringsplass og tenkte mitt. Innrømmer gjerne det. Smilte litt av både han og meg. Han hadde stor flott bil, slik bil ein gjerne må ha dersom ein skal køyre heilt opp til hytta ein fredag i oktober. 4-hjulstrekk og slikt, veit du. Eg venta med 2-hjulstrekken min og slagstøvlane og det grønne strikkaskjerfet mitt medan mannen rygga forsiktig forsiktig ut frå plassen sin. Han hadde veldig stor bil må du vite. 

Det var berre det. Bilen var registrert i Bærum. Men det betyr jo ingenting, bilen vår er også registrert i Bærum! Men eg lar det likevel bekrefte alle fordommane mine mot enkelte, og eg påpeiker enkelte hytteeigarar oppi her. 
Fæle greier. Det verste er at denne hendinga gjorde meg glad. 
Kva seier det om meg!?

torsdag 22. oktober 2009

Avslutta Arne Lygres så stillhet og sit smilande andektig og trist attende. Ein fullstendig tekst, slik ein tekst skal vere. Fyrst og fremst ein tekst men vel så mykje eit teaterstykke. Ikkje slik som så mange andre skodespel; fyrst og fremst teaterstykke men også tekst. Han får sagt alt, og når eg er ferdig kling tittelen i hovudet mitt, heilt naturleg. Det blir heilt naturleg å snu boka for å lese tittelen att. Eg kunne til og med ha lest boka éin gong til, her og no, om ikkje dagen hadde hatt fleire timar. 


en
Vi kan nesten ikke se dem lenger.
Nesen og øynene og pannen over vannet, bare.

En annen
Hva gjør de?

En
De tenker.

En annen
På hva?

En
Den ene tenker på vann. Vann kontra vann. 
Være så våt og likevel så tørst, tenker han

tirsdag 13. oktober 2009

Herrrrlighet! Her er eg borte frå bloggen i, tja, ei veke, og så viser det seg at Magda lever her inne! KNIRK, tusen takk for interesse, og faktisk for den fyrste seriøse omtala! Blir glad eg. 
Hurra!


onsdag 7. oktober 2009

vente.blinke. og verdas beste land

Gunnhild Øyehaug har liksom skrive meg. Må innrømme det. Rødmer når eg innrømmer det. Vente.blinke. Venter og blinker for tida, men det kjem liksom ingen anmeldelsar. Så kvar formiddag bestemmer eg meg for å slutte å vente. Så no har eg slutta å vente att! Nevner heller at Øyehaug har skrive ei herleg bok som eg snart har lese ferdig. Ikkje rart ho fekk pris og greier. 
Har de ikkje lest den, så må de lese den! Men ikkje før de har lest Magda sjølvsagt. Magda fyrst, og så vente.blinke. 

Og så må de kjøpe den nye til Solveig Slettahjel. Bra dame, bra musikk. Gladsørgeleg haust/vintermusikk. Og når det er sagt så skin sola i glitrande snø utanfor glaset mitt akkurat no. Og om eg vil kan eg gå på ski. Kjennes ikkje heilt riktig ut, men det er noko med det å bu i verdas beste land, då skal vi liksom heile tida finne noko å klage over, og eg klager ikkje over bensinprisen eller alkoholprisen, så då meg nesten klage litt over været, men ikkje så mykje, for det er grenser for kor mykje eg greier å klage over slikt som eg ikkje kan gi nokon skulda for, og sjølvsagt kan vi trekke inn klimaendringane og forureining, men det slår jo rett tilbake på meg sjølv, blant andre, blant alle alle dykk andre, så då let eg heller vere, og så kastar eg heller ein snøball på parkeringsplassen utanfor Coop og så les eg heller litt avis og latar som eg ikkje ser etter bokanmeldelsar og så tar eg meg ei nøtt og ein tørka banan medan eg heller ventar på lønsjen. 

Og strengt tatt har eg lyst til å gje borna mine noko bedre enn verdas beste land …

onsdag 23. september 2009

Eg har altså fått min aller aller fyrste anmeldelse. Og eg held meg hardt i stolen for ikkje umiddelbart hive meg ut på ei forklaring eller ei årsaking. Strengt tatt, aller strengaste tatt tenker eg at denne personen ikkje har lest boka sakte nok. Og ikkje tenkt nok undervegs. Men så er jo det og ein måte å lese ei bok på, og då ser eg at Magda kan bli nettopp slik ho blir beskrive her. 
Og så tenker eg at ho kun kommenterer historia, ikkje språk og dramaturgi og alt dette. Og då kan eg smile litt og humre av den slentrande måten ho kommenterer boka. 

Og så er eg altså plassert: eg er kvinneleg debutant som skriv om kvinner og for kvinner. Altså, mannlege lesarar; styr unna, dette er for … tja, kvinneleg for dykk?!




fredag 18. september 2009

Kronisk straummangel

Det er utruleg frustrerande ein fredags ettermiddag å kome heim med snørrete, trøytte born, som har leika i sandhaugen heile dagen og som gjerne kipper av seg skoa midt på stugugolvet, og gjerne fortsett, for dei vil gå i trusa, for det klør slik innanfor alle kleda, og så dreg dei av seg sokkane, buksa og genseren og t-skjorta og legg alt i haugen med all sanda, midt på golvet, og det må gjerne vere to-tre stykker av desse boran, og så skal du berre slenge sammen ein middag, ein wook kanskje, kjoppkjopp, full fart, for alle er svoltne og sure og leie. Og så går straumen. Og når du ser ut så er det ikkje berre ein sikring i den vesle trygge heimen din, men det er heile bygda, det er heile byen. Og ungane gret og er svoltne og du er sur og har blodsukker på minus 50, om det er noko som heiter det, og du får ikkje laga varm middag men må ete brødskive med leverpostei til middag, og haugen med klede som du gjerne skulle ha vaska på flekken – ut av syn, ut av sinn – må ligge til seinare, kanskje til og med heilt til i morgon. 
Og du kan ikkje logge deg inn og sjekke mailen ein gong! Og borna kan ikkje sjå barne-tv! Og kva gjer vi då?

I u-land lever dei med kronisk straummangel. Det er ikkje nok energi i landet til at alle kan få kokt seg mat. Nokre har råd til dieselagregat, nokre brukar bilbatteri og andre plukkar ved i parken i storbyen. Desse landa har ingen sjansen til å redusere utslepp om dei samtidig skal løfte menneska i landet opp frå slumtilværelsen.  Men å kutte i energiforbruket vårt? Seriøst? skal vi liksom begynne å vaske klede for hand eller? og begynne å skrive brev att?

Kjenner brått at heile denne situasjonen blir litt umuleg. 
Må få meg lønsj. 

onsdag 16. september 2009

eldrebølga og meg

No er den over oss, og den er superstor og oljepengane er brått ikkje så mange lenger. Og Aftenposten kan fortelle oss at til og med dei rike på Gazastripa er vorte bomba, til og med jacuzien til kaksane er vorte bomba! Det er sant. Det er sant at det skjer med typisk vanlege folk.
Slike som meg og deg. Og dei som blir eldre no er ikkje meir vant med å bli eldre enn meg og deg. Heng du med? Det er heilt naturleg å bli eldre, men det er ikkje noko ein kan frå før. Så blir ein eldre og så må ein liksom takle det som det mest naturlege i heile verda. Det er lett å tenke dei andre, dei som blir bomba og dei som blir eldre og dei som blir forsømt. Ach, eg veit ikkje kvar eg skal med dette, eg! 
Ein tanke som slo meg då vi køyrde heim frå sjukehuset etter eg hadde fått min fyrste vakre son: vi stoppa i lyskrysset på Carl Berner, det går mange folk gjennom det lyskrysset kvar dag. Nokre av dei ser ein at berre er på veg til bussen som skal ta dei vidare, ein annan stad, nokre andre skal på jobb på Ica eller lampebutikken, og nokre andre att berre går der og heng der, og alle, absolutt alle er født av ei mor ein gong. 
Berre nevner det.