fredag 22. januar 2010

Kunsten å debutere med rak rygg

mnja, det var vel ei litt overdrive overskrift, men det er vel ikkje til å stikke under ein stol at det var trongt om plassen i bokhyllene hausten 2009. Og våren 2010 er for så vidt også nokså full med denne knaus, blant andre. Eg debuterte i fjor, altså er eg nesten erfaren allereie. Eg har lært at eg ikkje skal google meg sjølv. Eg har lært at antall oppslag ikkje nødvendigvis betyr antal solgte. Eg har også lært meg sjølv å tenke langsiktig. Stein Torleif Bjella kalla Magda ei synkebombe. Det er ei lukke å skrive, men det er neiggu meg ingen spøk å publisere. 

Tjuendedagen av Geir Gulliksen har gjort meg glad i 14 dagar. Og den held fram med å gjere meg glad. Eg lånte den på biblioteket, men no forstår eg at eg må ha den i hylla mi. Han skreiv om så mykje og han utfordra på så mange måtar. Herlighet. Syns denne er modigare enn Knausgård, på dei aller fleste måtane. I Min Kamp blir Knausgård litterær, men i Tjuendedagen blir Gulliksen nesten privat. Uansett meir privat enn Knausgård.

Treng du pause i knaus 1, 2 eller 3? Grip til Gulliksen!
og god helg.

søndag 10. januar 2010

Å vere i og å bere med seg

Korleis vurdere eit menneske – er det summen av heile livet eller er det augneblinken som er det avgjerande? Korleis vurdere ei bok, eit kunstverk – er det etter siste side eller er det augneblinkane undervegs? Vurderinga kan slå ut i to ulike retningar om ein vurderer både undervegs og etterpå. Eg kan ha gode augneblink undervegs men miste heile grepet på ein roman når eg les siste sida, slik at eg ikkje ber den med meg likevel. Av og til står augneblunkane og blinkar lenge etterpå, sjølv om eg ikkje hugsar resten av romanen, og andre gonger mistar eg alt, både opplevinga undervegs og etterpå. 

Eg les Geir Gulliksens Tjuendedagen no. Eg er godt i gang og har over halvparten att. Eg kosar meg på ein litt utfordrande måte. Fyren skriv bra:

Tenk på hundepoters mørke og gummiaktige underside. Hvis du trykker på dem med fingertuppene kjennes det som å få trøst.

og:

Hun var svak for ham på grunn av det lille skjegget ytterst på hakespissen, han smilte stramt og virilt og lekelystent til henne, som om han var en geitebukk og hun var, ja, et stykke tobakk?

Det fine er at denne gongen trur eg at eg får i både pose og sekk. Eg kosar meg no og eg kjem til å bere den med meg etterpå. 


fredag 8. januar 2010

2010 og her er eg!

ok. det finns mange nyttårsforsett. Eg skal ikkje skrive om slikt. Men eg skal skrive. Uansett. Eg er forsåvidt i gang. Sist var det Magda, no er det Rut. Det er ikkje rettferdig at Magda skal få einerett på sanninga, for kva er eigentleg sanning? Rut er ikkje berre slik Magda opplever henne, ho er langt meir. Og korleis skal ein vurdere eit menneske; er det kun her og no som gjeld, eller skal det vere summen av alle dei åra mennesket har levd? Og skal ein vurdere kun ut ifrå korleis det mennesket møter ein sjølv eller skal ein vurderere det utifrå korleis det same mennesket møter, eller ikkje-møter – om du vil –, born og ektefelle? Og kven kan eigentleg kunne hogge sanninga ut i stein, om ikkje forfattarar? Og kven i all verda kan makte og argumentere mot steinhoggaren når det allereie står der? Sjølvbiografisk, kva er vel det, og sanning, kva er vel det, og Knausgårds verkelege sanne historie, kva er vel det? Iscensetting og mytemaking, er ikkje det same side av same sak? Han skriv godt, no doubt, men for ei gong skuld er eg einig med Kjærstad. 

Og det faktum at det vi trur og meiner er sanning berre er ein del av sanninga, og kanskje heilt feil framstilt. Som Hamsun som alle trudde forlet nydelege  Lulli, men så kan ein endeleg opne denne pakka som alle har greidd å vente med sidan ca 1890(!!), og så viser det seg at det ein trudde var slik og slik, ikkje var slik og slik likevel. Det er så herleg flott! Og så rørande brev at det er til å bli mo i knea av.

Og kva er det som vi er så overbevist over i vår tid, som om tja, 150 + år, vil bli avslørt som riv ruskande gale? Kanskje det ikkje er Knausgård som skriv bøkene sine sjølv! Det er sikkert ein person høgt oppe i ministeriet som ser på det som livsviktig å vekke den norske litterære verda, rive dei ut av søvngjengeriet og få dei til å tenke seg om, korleis det brukar livet sitt, korleis dei tenker og lever og pustar og skriv. Og så må denne manne som sit høgt i ministeriet bruke Knausgård som dekkperson, eller kva det no heiter, for det er ikkje riktig av ein tidlegare kulturminister (!!) å gi ut så gode og viktige bøker. Men det einaste han oppnår er denne taktfaste gjengen, som Kjærstad nemner. 

Kva gjorde eg no, gjekk eg rett inn i Knausgård/Kjærstad-debatten? Eg meiner ingenting, alle har rett og ingen har rett! I grunnen tek alle feil, for ingen grip tak i det verkelege spørsmålet; er det så viktig?

Så det er Rut. 
Og det faktum at eg skriv. Om ikkje i Knausgård-tempo så i alle fall Nordal-tempo. 
Og innimellom, som i dag, er det nok.
  


onsdag 16. desember 2009

desember

kanskje. desember kanskje. eller den korte dagen og den lange natta eller neonsnøen og den bleike kjempande himmelen. 
i alle fall. 
engasjerer meg i alt og ingenting. 
då kjem fort ingenting ut. 
god jul

fredag 23. oktober 2009

mann i stiv dress på Sundre Torg …!

Full av fordommar, jadå. Full av herlege fordommar som vart bekrefta i formiddag, midt på Sundre Torg på Ål. Mann i stiv dress og flott frakk og flagrande skjerf kom viktig og korrekt ut frå Tingstugu (rådhuset), strena over vegen og bort til bilen sin. Eg rygga meg inn ein sideveg for å vente på ledig parkeringsplass og tenkte mitt. Innrømmer gjerne det. Smilte litt av både han og meg. Han hadde stor flott bil, slik bil ein gjerne må ha dersom ein skal køyre heilt opp til hytta ein fredag i oktober. 4-hjulstrekk og slikt, veit du. Eg venta med 2-hjulstrekken min og slagstøvlane og det grønne strikkaskjerfet mitt medan mannen rygga forsiktig forsiktig ut frå plassen sin. Han hadde veldig stor bil må du vite. 

Det var berre det. Bilen var registrert i Bærum. Men det betyr jo ingenting, bilen vår er også registrert i Bærum! Men eg lar det likevel bekrefte alle fordommane mine mot enkelte, og eg påpeiker enkelte hytteeigarar oppi her. 
Fæle greier. Det verste er at denne hendinga gjorde meg glad. 
Kva seier det om meg!?

torsdag 22. oktober 2009

Avslutta Arne Lygres så stillhet og sit smilande andektig og trist attende. Ein fullstendig tekst, slik ein tekst skal vere. Fyrst og fremst ein tekst men vel så mykje eit teaterstykke. Ikkje slik som så mange andre skodespel; fyrst og fremst teaterstykke men også tekst. Han får sagt alt, og når eg er ferdig kling tittelen i hovudet mitt, heilt naturleg. Det blir heilt naturleg å snu boka for å lese tittelen att. Eg kunne til og med ha lest boka éin gong til, her og no, om ikkje dagen hadde hatt fleire timar. 


en
Vi kan nesten ikke se dem lenger.
Nesen og øynene og pannen over vannet, bare.

En annen
Hva gjør de?

En
De tenker.

En annen
På hva?

En
Den ene tenker på vann. Vann kontra vann. 
Være så våt og likevel så tørst, tenker han

tirsdag 13. oktober 2009

Herrrrlighet! Her er eg borte frå bloggen i, tja, ei veke, og så viser det seg at Magda lever her inne! KNIRK, tusen takk for interesse, og faktisk for den fyrste seriøse omtala! Blir glad eg. 
Hurra!